Anidaso Fie! (i tanker)

Anidaso Fie! (Kan også uttales Anita-Sofie)

Akwaabe! (les: velkommen!!) 26 flotte jenter. Til seks måneders trening. Hos Frelsesarmeen. Suppe, såpe og…redning? Latter. Tårer. Fire ferdigheter; batikk, søm, bakeri og frisør. “Lær deg en ferdighet og vi hjelper med å kjøpe utstyr, samt gir deg kunnskap om salg og markedsføring!” Mikrokreditt i handling. Men også empowerment og oppdragelse. Du er verdifull! You ARE somebody! Sosialt arbeid. Praksis i 4 og en halv måned. Følger i Liv og Michaels fotspor. Sosialarbeider og assistent. Vår veileder fra Sotra med utdanning fra Diakonhjemmet, ifølge med den lille frelsesarmesoldaten med den store autoriteten. Med bankende hjerter. Tjenere som blir herrer. Det er disse to jentene kommer til. Gråter hos. Ler med. Klager til. En skulder. Et fjell. En venn. Eller ekstra-mor. Dette får vi være med på. TAKK!

En måned er gått og en ny har begynt. Det føles ikke som en måned. Det føles som et halvt år. Det føles som 10 dager. Ovenfor forsøkte jeg i korte trekk å forklare et førsteinntrykk av Anidaso Fie, The House of Hope, der Inger (sjekk link til bloggen hennes) og jeg skal ha vår praksis i sosionomutdanningen. Det har vært mange inntrykk, mange dagboksider og mange jobb-journaler etter endt arbeidsdag. Hverdagen begynner kl.05.30 og vi ikke er hjemme før ca.kl.19 etter to timers tur med minibusser kalt trotro i tett og illeluktende trafikk. Likevel tror jeg ikke en dag har gått uten at vi i trotroen på veien hjem har snakket om hvor heldige vi er som får være her. Takknemlige. Gira. Slitne, men inspirerte har vi bearbeidet tanker om dagen i minibussen der ingen skjønner språket uansett. Obroni! Hvit mann! Det er ofte det vi er. Alt vi er? Nei, håper ikke det. Jentene på Anidaso Fie hilser oss med “Sistah Ingah” og “Sistah Berrhit”, de smiler og kommenterer hår og klær. De vil ta bilder med oss og klemme oss. Og vi respekterer dem. Vi er jo så like. Vi er jo venner. Med ulik bakgrunn i kultur, familie, omgivelser og disse ytre faktorene som gir ulike muligheter. Foreløpig har vi vært med på ¨“housevisits” for å bli kjent med jentenes “guardian”. Vi har fått være med på “counselling” om intriger og plikter og utdeling av karakterer etter første måned. Vi får lede klassen i “social skills” med leker og sang, med en undertone av oppdragende læring- som da vi hadde om temaet “gossip”. Og kanskje vi etter hvert får være skulderen og vennen.

Uansett så vil jeg i sannhet takke, bukke og neie for denne opplevelsen. Igjen og igjen. Avslutter med en ghanesisk "klisjé", som for meg er helt reell;

at alt er gitt- by Gods grace..

Takk.